Feature – Nostalgi

Årstallet er ikke 1985 lenger, og spillindustrien er i en helt annen verden enn det den var da NES ble sluppet løs fra buret (Jada, vi vet det var spill før «Nintendo 8-bit», faktisk!). Barna fra den gangen har blitt voksne, og mange av oss sitter igjen med minner som «spill var så mye bedre før assa». Markedsførerne i dag har plukket opp at ordet «nostalgi» fungerer som et salgspoeng, og har nå de siste årene begynt å tyne konseptet på nesten lik linje med zombie-skytere og Hollywood omstartsfilmer. Hvem er egentlig dette salgstrikset ment å treffe? La oss ta en nærmere titt på temaet.

DEN ELDRE GENERASJONEN

La oss få det soleklart: Spill var ikke bedre i gamledager. Tydelig pikslerte spill med begrenset innhold pga. manglende lagringsplass, og høy vanskelighetsgrad for å få spill til å vare lengre. Ubalanserte nivåer, og bugs som aldri ble fikset med mindre man fikk reviderte utgaver av spillkassettene og sist, men ikke minst; støvblåsing. Alt dette var med på å gjøre spill kun for «eliten» — de dedikerte, eller nerder som man ble stemplet som.

Det skal jo ikke bare rakkes ned på «gamledagene». Hadde man ikke fått spill som Pac-Man, Super Mario Bros. Og Sonic the Hedgehog ville man ikke vært der man var i dag. Disse såkalte «nerdene» fra oldtiden er faktisk den demografien som kjøper mest spill i disse dager (30-åringer for å være presis). Deres engasjement og dedikasjon er en stor del av grunnen for at vi er der vi er nå.

DEN YNGRE GENERASJONEN

«Kidsa» som vi gjerne kaller dem. En haug med bortskjemte unger som kun stjeler foreldrenes mobiltelefon for å spille mikrotransaksjonsfeller som Angry Birds og Candy Crush. Her blir det valgt iPhone fremfor 3DS, Switch eller Vita. Når de får holde en Game Boy så lurer de på hvorfor skjermen ikke reagerer på trykkingen deres.

Mer seriøst så skal det sies at dagens unge spillere blir druknet ned i teknologi. Brødristeren kan spille Minecraft, og blir NRK (les Netflix) for kjedelig, så kan man bruke fjernkontrollen for å bytte over til integrerte spill uten å ha en spillkonsoll. Det kan fort bli vanskelig å sette pris på dedikert maskinvare når lommepengene kanskje ikke engang strekker til for en billig telefon.

DEN SAMLEDE GENERASJONEN

Men nå var temaet «nostalgi» og ikke «generasjonsskifte». Hva har nostalgi med dette å gjøre?

Jo, det er tydelig at nostalgi treffer hardere hos dem som begynner å dra litt på årene. Når man annonserer at Crash Bandicoot 1, 2 og 3 relanseres på PS4, vil den ene gruppen, og dens fornuftige individer, rope «Hurra!», mens den andre vil spørre «Hvem er Krasj Bandikuuuuutt?».

Så hva er poenget med nostalgi som slagord og salgspong når en større gruppe ikke engang har rukket å bli tårevåte i øyne over ting som 8-bits melodier?

Det bringer folk sammen.

Det tar det beste fra begge verdener og skaper noe helt nytt til tross for at salgstrikset går på å appellere til noe gammelt. Man tar oldtidens hardbarka dedikasjon, og man kombinere det nåtidens mobilitet og tilgjengelighet. På denne måten kan man lage minner sammen som baserer seg på at vi eldre kan gjenoppleve en oppusset fortid som også tiltrekker seg et yngre publikum. Ikke lenger trenger man å være den svette kjellernerder eller F2P-skrikerunger, men heller en enkel ting som kan definere oss alle: Gamere.

Hvordan nostalgi blir gjennomført i praksis i spillindustrien skal vi diskutere senere i podcast-serien «SecretCast», så følg med for videre diskusjon. Gjerne legg igjen deres tanker om nostalgi og dens innvirkning på spillindustrien slik at vi kan bygge videre på denne korte featuren.