Anmeldelse – UnderTale

UnderTale er som et moderne Earthbound, bare ikke fra Nintendo. Ikke bare fordi det ikke kommer fra Nintendo, men også fordi det er mørkere og mer dystert enn andre spill fra spillgiganten. Spørsmålet er om spillet lever opp til den enorme hypen det har fått? Til tross for at det står «anmeldelse» i tittelen, ser underskrevne på dette mer som en liten anbefaling.

Tilbake til SNES
Grafikken er 8-bits. Noen ganger godt utført, andre ganger litt simplere gjort. Det er tydelig at det er brukt forskjellige tegnere under utviklingen av spillet, men i 2015 er kanskje den slags grafikk en litt enkelt utvei. Grafikken er på ingen måte dårlig, men man må ha sansen for sånt. Samtidig så ser man jo hvor artisten(e) har hentet inspirasjonen sin i fra.

Derimot er det som får spillet til å skinne er selve manuset. Det er utrolig godt skrevet på så mange plan. Ikke bare har forfatteren klart å ha et humoristisk syn på spillet, men klart å lage en stemning få andre spill har klart oppnå. Fra og med første stund merker man at alt i spillet er langt verre enn det det blir utgitt for å være; og dette på tross av at man er fanget nedi et hull full av monstre. Spillets historie bestemmes av spillerens handlinger, noe som begynner å bli et oppbrukt salgspunkt i våre dager, men i UnderTale har man en historie som er langt fra forutsigbar. Den er heller ikke Final Fantsy-overkomplisert, men vakker og dyp. Den er faktisk så godt skrevet at en idiot som underskrevne faktisk klarer å følge med, men også samtidig overrasker en gang på gang, både i form av positive og ubehagelige overraskelser. En slik blanding av dysterhet og munterhet har man sjeldent vært borti før.

På det spillmekaniske nivået blandes det mange elementer for å knytte inn historien og manuset i kampene. Om man er interessert i all historien og humoren er denne spillestilen helt perfekt. «ACT» gjør at du må tenke på en måte som skreddersyr holdningene og uttalelsene dine overfor fienden du sloss mot. Ser du en kylling som kommer med en dårlig vits, så ler du så høyt du kan for å få den til å føle seg bra. Da kommer du inn på et av de andre originale elementene til spillet, det å ikke drepe fiender, men spare dem istedenfor.

Spill slik som du ønsker
Om man velger å drepe fiendene, og bruker UnderTale som et tradisjonell rollespill, vil alt annet enn historien skuffe deg. Kampsystemet er ekstremt grunnleggende, og utstyr som våpen og rustning er også begrenset til et minimum. På dette planet faller spillet nokså flatt, og sammen med den visuelle framstillingen som tidvis kan være ganske enkelt, er dette spillet alt annet enn hva hypen har fremstilt spillet som. Spillet skal allikevel få kudos for å ha laget et halvoriginalt system for fiendenes angrepssekvens, hvor man må aktivt unnvike animasjoner med piltastene for å ikke motta skade.

Et av de viktigste punktene i spillet er utrolig nok musikken. Det er få spill som bruker musikk så effektivt og treffende som UnderTale. Det er ikke alle spor som underskrevne syns var like fengende, men absolutt alt passet situasjonen utmerket. Tror aldri jeg har brukt ordet «perfekt» i en anmeldelse før, men om jeg måtte velge et ord for å beskrive lydsporet, så måtte det ha blitt dette.

Anbefaler å…
… spille Undertale for historien sin skyld. Det er proppfullt av humor og halvoriginale kampsekvenser som får en til å trekke på smilebåndet. La være å drep fiendene før du eventuelt velger å få en alternativ slutt hvor du er en psykotisk drittunge som ikke eier følelser eller empati – igjen for historien sin skyld, men spar den ruten til etter å ha fullført spillet som «gullgutt»!

Karakter: Det er for vanskelig å sette en. Spillet er meget subjektivt, og det beste er om man prøver det ut selv. Det får iallefall en varm anbefaling fra oss.