Topp 10 favorittspill fra 2015

Nå skulle kanskje denne videoen ha vært ute litt før… men bedre sent enn aldri sier man? Vi henger kanskje litt etter, men her er listen over våre topp 10 favorittspill fra 2015.
Hvilke spill likte du best fra i fjor?

Anmeldelse – Xenoblade Chronicles X

WVW69iyTMEwq7ejxFG
Flerspillerdelen blir ikke tatt hensyn til i denne anmeldelsen.
 
Xenoblade Chronicles X ble den store julelanseringen fra Nintendo sin side i fjor, og mange så fram til denne tittelen fordi vi ble snytt for både Star Fox Zero og Zelda. Er Xenoblade CX det rollespillet alle ventet på, eller kommer all hypen i fra desperate fans som føler at de ikke fikk noe annet den julen?
 
Deja Vu? 
I motsetning til forgjengeren starter man Xenoblade CX med å lage sin egen karakter fra bunn av. Det er ikke et hav av muligheter, men mer enn nok til å få litt… hodebry av alle alternativene. Deretter får vi en klassisk «Oi, du har trolig fått hukommelsestap!»-introduksjon til historien som skal utfolde seg på planeten Mira.
   
Veldig kort fortalt så utslettes planeten Jorden en gang i fremtiden av romvesener. Jordboerne finner ut at det eneste fornuftige å gjøre er å konstruere romferger som skal kunne forplante nye planeter. Dette går helt knirkefritt fram til de samme romvesene tar menneskene igjen, og skader farkosten slik at man må nødlande på den brutale, men vakre og overdådige Mira.
 

Dette er "New Los Angeles". Dette er det minste området i spillet.
Dette er «New Los Angeles». Dette er det minste området i spillet.

Fra man ankommer Mira til man begir seg i rollen sin har det gått to måneder. Menneskene er godt i gang med å befeste og bosette seg på den nye planeten, men de aller fleste av passasjerene som var om bord i romfergen ligger i dvale i kapsler rundt om på planeten. Det blir din oppgave å finne disse kapslene og befri menneskene, som holdes kunstig i live, før batteriene blir flate.
   
Kolossalt 
Dette plottet blir knyttet opp mot et av spillets bokstavelig talt største egenskaper nemlig størrelsen på verdenen. Den er gigantisk. Det fins kanskje større spill der ute, men dette er uten tvil noe av det større underskrevne har støtt på i en stund, og definitivt Wii U sitt største spill med god margin. Det gjelder å utforske så mye som mulig, og finne lokasjoner hvor man kan installere datasonder som kan «skanne» områdene slik at de blir synlige på kartet.
   
Her brukes berøringsskjermen eksepsjonelt godt. Du kan til enhver tid bruke gamepadden til å ha full oversikt over kartet. Den funger til og med under lastetider. De stedene hvor man installerte datasonder kan man bruke til å hente inn mineraler og andre ressurser, eller hurtigreise til ved å benytte berøringsskjermen. Hver lokasjon har sine sterke og svake punkter, men man kan ved noe ekstra utforskning forsterke noen av datasondenes holdepunkter. Finner man for eksempel et flott utkikkspunkt, kan turisme på område øke og dermed gi større inntekter.
 

Slikt ser det ut på berøringsskjermen for de som ikke skjønte bæret av forklaringen ovenfor.
Slikt ser det ut på berøringsskjermen for de som ikke skjønte bæret av forklaringen ovenfor.

Men over til det faktiske spillet. Du kontrollerer deg selv og en gruppe på inntil tre andre computere som følger deg som partnere igjennom spillet. De fleste av dem later til å være attraktive kvinner, og den ene skal være 13 år. Gudskjelov tok Nintendo og lokaliserte spillet så et visst fokus på denne jenten ble noe redusert. Uansett så er kampmekanikken skrekkelig lik forgjengeren. Det skrives skrekkelig fordi denne formen for spillestil er kjedelig og repeterende for et actionrollespill om man spør underskrevne.
   
Kampsekvensene er en slags blanding av klassisk rollespill som i tidligere Final Fantasy-spill, og kombinert med en del mer moderne rollespill som Witcher for eksempel. Dette i seg selv høres jo nesten fortreffelig ut, men realiteten er at det hele føles ut som et pek-og-klikk MMORPG. Auto-angrep er den beste beskrivelsen man kan gi denne formen for spillestil. Helt rettferdig er det kanskje ikke å sammenligne det med MMO, fordi du posisjonerer deg riktig i forhold til fienden du prøver å bekjempe, slik at man kan ta mer eller mindre liv avhengig av hvor man står. Samtidig har du en del ferdigheter som kan brukes om de ikke er i nedkjølingsstadiet, men dette går veldig tilbake til MMORPG-sjangeren igjen. En litt større forandring fra MMO-delen er at medhjelperne dine kan brøle kamprop som ber deg om å bruke en spesiell ferdighet innen en viss tid, og eller time spesielle knapper til bestemt tid. Ikke akkurat revolusjonerende, men det er med på å gjøre gruppen din mer unik og skreddersydd din spillestil.
   

WVW69iyS3QcyAFDgGp
Oppsettet kan være rotete for noen, men for MMO-spillere fra PC vil det nok se greit oversiktlig ut.

Mange muligheter
Om man er litt mer selvsentrert, og gir blanke i hva din 13 årige jentunge bedriver dagene sine med, så har du nok å holde styr på med din egen karakter. Det er et enormt utvalg av muligheter for å forme karakteren din slik du vil, og for å unngå at denne anmeldelsen blir mer sengelektyre enn nødvendig kan man kort oppsummere det viktigste.
   
Man har en god del våpen å velge mellom; både av skytevåpen og nærkamp. Det hele koker ned til at man får forskjellige kampferdigheter som bør tilpasses kampropene til lagkameratene. Videre har man selvfølgelig rustninger å velge mellom, som kan ha statusbonuser som bør følge hend med våpenet du velger. Du får også passive ferdigheter som gir deg mer liv, angrep og forsvar. Også kan du finpusse på alt dette igjen. Det er meget komplisert til tider, og noen ganger føler man kanskje at det skal være komplisert for kompleksiteten sin skyld. 2+2=4, men i Xenoblade CX er det heller 3(22*-1)+(48/3)=4. De som liker utfordring har antakeligvis ikke noe mot dette. Det er så mange flere punkter som BLADE-nivå, feltnivå og mineralkonvertering og rustningsoppgraderinger at det hadde blitt en egen artikkel om alt skulle ha blitt nevnt.
 
Transformers 
Her kommer det store salgspunktet for mange; Skells, eller kjemperoboter på godt norsk. Etter ca. 30 timer (32 timer og 4 minutter for underskrevne) kan man få et Skell-sertifikat som gjør det mulig å begi seg ut på eventyrene sine i Gundam-stil. Dette åpner opp for å dekke større områder på kortere tid, samt ta opp kampen mot noen av de større beistene som vandrer rundt. Noen kan kanskje bli litt frastøtt av å høre hvor mye tid du må bruke før du får dette framkomstmidlet, men følelsen av å få roboten etter så lang tid er sammenlignbart med å endelig komme seg inn i hytta etter en meget lang regnværtur på fjellet – ekstremt deilig og tilfredsstillende.
   
Men det å få en Skell er ikke bare en dans på roser, eller hva nå enn slags blomster de har på Mira. Skulle du komme til å ødelegge den i kamp, noe som skjer like enkelt som man gjør uten roboten, vil man fort måtte betale flere hundretusen for å få den reparert; til tross for at de er kjempedyre å anskaffe i utgangspunktet. Det gjelder å velge motstanderen sin med omhu, om ikke motstanderen din velger deg siden du kan være på feil sted til feil tid i et spill som går ut på å… utforske – kjempe mye.
 
WVW69iyYhQYkvOAR_9  
Man må ikke glemme å nevne at det gigantiske presentasjonen til spillet er et av de større punktene på lista. Ikke bare er Mira diger; den er også vakker med sine fem kolossale kontinenter. Nå skal det sies at spillet ble sluppet i 2015, og Bayonetta 2 setter standarden på hvor langt Wii U kan strekke seg, men Xenoblade CX er ingen skam for konsollen selv. Om noen sier at spillet ikke har dynamisk oppløsning vil jeg ikke tro dem, fordi det er så iøynefallende til tider at det gjør vondt. Altså det man mener er at bildet kan bli ganske kornete til tider, og ganske udetaljert på grunn av tegnedistansen – som er vanvittig, men det er mye viktigere å ha stabil bildeoppdatering etter vår oppfatning, noe spillet holder stabilt i 95% av tiden. Musikken er bemerkelsesverdig i dette spillet. Bemerkelsesverdig på samme måte som Sonic R. Spillet har en god del lydspor med vokalister i. Det er på ingen måte fælt, men det er litt rart å høre på rap og pop om hverandre i et rollespill. Vi kan dog se for oss at musikken er noe man enten hater eller elsker.
   
Historien og karakterene er så som så. Spillet bærer preg av at du er en brikke i et veldig stort samfunn, og karakterene spør mange spørsmål ut av det blå som fort kunne blitt ganske kleine om det skulle forekomme i virkeligheten. Skuespillet hos de viktigste karakterene er derimot ganske godt presentert, og den relativt realistiske stilen er svært attraktiv til å være på så «begrenset» maskinvare. Selve atmosfæren, kontinent- og dyrelivsdesignet på Mira er veldig eksotisk og mangfoldig. Favoritten må være de sauropodelignende kjempedinosaurene som står omtrent rett utenfor dørstokken til byen. Det gir liksom et perspektiv på hvor langt du må komme deg for fullføre spillet.
 
Laget i Japan 
Vi vet fra Metroid Prime at japanernes kjærlighet for å skanne og loggføre ting i spill er stor. Derfor følger det med et «leksikon» man kan fylle ut etter å ha besøkt og møtt omgivelsene. Det som er irriterende her er at det relativt hyppig dukker opp behov for å finne enkelte dyr eller gjenstander, men leksikonet spesifiserer alt annet enn hvilke områder tingene befinner seg i. Med tanken på at spillet er bygd rundt at syvmilsstøvler er det eneste fottøyet som gjelder, er det veldig frustrerende at de velger å fylle leksikonet med masse informasjon, men ikke noe relevant som hjelper deg med selve spillet; som for eksempel å fortelle deg om hvor de befinner seg.
 
WVW69iw5rMghAHA7_W  
Et par siste ting før denne endeløse anmeldelsen skal ta slutt. Spillets hovedpoeng er å utforske og kartlegge Mira. Dette blir poengtert gang på gang i massive deler av plottet. Sideoppdrag er også essensielt for å skaffe mer penger og gå opp i niva, men nesten alt koker ned til at du enten skal ut å installere en ny datasonde, finne et objekt langt uti huttiheita, eller klassikeren: Drep X antall fiender… som er langt uti ingenmannsland… forbi huttiheita. Historieoppdragene er nøyaktig det samme, og det er nesten litt vanskelig å ha lyst til å begynne på dem fordi du allerede har så utrolig mye annet å utforske fra før.
   
Alt går ut på å oppdage. Du kan finner skatter som krever, veldig kort fortalt, forskjellige BLADE-nivåer for å åpne dem. Har du ikke høyt nok nivå så må du bare snu og komme tilbake senere om du husker hvor du etterlot deg skatten. Nå er ikke underskrevne helt sikker på om følgende er korrekt, men det ser ut til at det ikke er mulig å oppnå maks nivå på alle ferdighetene, så du må faktisk velge hva slags type skatter du vil prioritere, så dermed kan utforskningen din faktisk tidvis være forgjeves de gangene du ikke kan åpne dem; i et spill der det får ut på å oppdage og utforske…
 
WVW69iyTbp0u5Y57U3  
Konklusjon
Det er puttet inn mye kjærlighet i dette spillet; den slags er tydelig. Det er veldig godt å se at det finnes trippel A-spill som ikke er syret ned av mikrotransaksjoner og tilleggspakker, men har et fokus på historie og mye innhold. Berøringsskjermhåndtering av spillet er den beste på absolutt aldri så lenge, og grafikken imponerer på enkelte plan. Historien er kanskje ikke Star Wars eller Mass Effect, men den er underholdene og ganske detaljert om man tar alle sideoppdragene. Dessverre litt for mye fokus på utforskning som etter våre meninger lider av noe litt kjipe designvalg som skattebegrensning og skellreperasjoner.
   
Det verste er dog auto-angrep som får kampsekvensene til å minne om standard MMORPG. Om man hadde gjort noe med sistnevnte problem så skulle alt annet blitt tilgitt, og Xenoblade Chronicles X ville da fått toppkarakter av oss. Det er ingen tvil om at dette spillet bør anskaffes om du er en heldig Wii U-eier og har sansen for rollespill. Bare vær forberedt på å bruke voldsomt mye med tid.
 
7/10 

Julekalender 2015 – Luke 2: Paper Mario Hype!


Dagens spørsmål er som følger:
Hva heter den originale skuespilleren til Ghost fra Destiny?

Dagens premie er Mass Effect 2 på Steam!

Signér opp for nyhetsbrev her på nettsiden, abonner på YT-kanalen vår og legg igjen svar i kommentarfeltet.