Anmeldelse – Mario Kart 8s siste oppdatering

Endelig fikk fansen det de har ventet på i nesten 6 måneder, nemlig Mario Kart 8 DLC pack 2, og som en bonus ga Nintendo en ny fartsklasse på hele 200cc. (Hvis du ennå ikke har fått med deg hva DLC pack 2 inneholder kan du klikke her.)
 
Full fart får ny mening
For en som har spilt og storkost seg Mario Kart siden før han begynte på skolen var det selvfølgelig et must å skaffe seg både Mario Kart 8 og DLC-en når den ble annonsert. Likevel kan jeg som mange andre ikke si at 8-ern var favoritten da den ble lansert. Spillet føltes til tider tregt og 50cc føltes så tregt at «Nei det blir altfor tregt!» Å spille på mindre enn 100cc er uakseptabelt etter min mening. På grunn av dette var det veldig stas å få høre at vi skulle få en ny fartsklasse som ville bli den raskeste noensinne. Men så kom den da, og til å begynne med kan jeg ikke si at jeg var særlig imponert. Etter å ha sett så mange trailere forventet jeg mer fart. Disse ordene kunne jeg ikke annet enn spise opp så fort jeg kom til første sving. Hadde det ikke vært for hvor bred banen var ville jeg sklidd rett ut.

   

Om jeg måtte forklare 200cc med to ord ville de blitt «fantastisk» og «frustrerende». Den enkle genistreken fra Nintendo ved å bare gi spilleren mer fart er genial fordi den gir alle cupene en grunn for å bli spilt på nytt. En opplever muligheten for nye snarveier og nye måter å kjøre banen på. Samtidig er det vanskelig å kvitte seg med de gamle vanene en har bygd når en spiller på de lavere fartsklassene. Visse svinger er slik at de er vanskelige å komme gjennom på tross av bremsing og mye handling og grip på bilen.
 
Nye baner og nye turer
På remake-fronten for 3DS banen er det ikke store forskjellen. Litt mer detaljert og nå i HD, men det er det. Baby Park derimot klarte Nintendo å nesten bringe tilbake til sin naturlige skjarm. Banen har de originale 7 rundene og med alt i anti-gravitasjon er mye av kaosen tilbake som en opplevde i Double Dash. Likevel ville nok to items per bil og muligheten for at skjell kunne reise overalt skapt mer ville opplevelser.

 
For GBA banene kan en ikke bruke noe annet ord enn nydelig. Med utgangspunkt i noen matte, flate baner har Nintendo virkelig klart å lage noen utrolige gjennskapelser. Personlig av disse er favoritten Ribbon Road siden den er mest fargerik og spekkfull av detaljer hvor enn en ser.
 
Så var det de nye banene da. På denne listen er en bane inspirert av Animal Crossing og den er vel en Animal Crossing-fans drøm. En kjenner noe igjen overalt og til nå er det den eneste banen som har 1 tilfeldig av 4 komplett forskjellige design når en spiller den.
 
Wild Woods er ny og fin skogs bane, men føles kanskje til tider litt lukket. Den viser mye, men uten spesifikke referanser klarte den heller ikke å gjøre noe spesifikt inntrykk. Samme kan nesten sies om Super Bell Subway siden den kun har en referanse og det er power-upen som gjør Mario til Cat-Mario. Musikken er heller ikke hva ønsket, men det er kanskje litt for subjektivt.
   
Til slutt er det Big Blue og når det kommer til Big Blue så kan en ikke si annet enn WOW. Slik som Mount Wario er den en One-lap track done right. Det er bane som ikke fungerer som en loop, men er en «rett» strekning. Musikken er utrolig slik som i Mute City og banen føles som F-Zero med bananer og skilpaddeskall.

 
Nye fjes og kjøretøy
Mario har fått nytt selskap fra Animal Crossing av både Villager og Isabelle. I tillegg har Bowser kommet tilbake etter et bad i Grumble Volcano, nå i form av Dry Bowser. Villager og Isabelle er fra jeg så lette karakterer mens Dry Bowser på tross av sin mangel på hud og organer er fortsatt tung.

– På kjøretøy fronten kom det en ny scooter med mønster som avhenger av karakteren. Denne kan se kul ut.
– En billemobil som åpner vingene sine når den kjører i anti-gravity. Hvilket er en fin detalj.
-En sportsbike med et Steel Bowser design, ikke at det er nytt at Nintendo lager biler basert på karakterer. (Yoshi, Birdo og Dry Bones)
-Og den kuleste bilen (igjen etter min mening) P-Wing. En bil både referanse til noe gammelt og et råkult design.

Konklusjon
Kaller du deg Mario Kart fan så har du ingen unnskyldning til å ikke skaffe deg disse pakkene. Bare Big Blue alene er grunn nok til å kjøpe pack 2. Men selv om du ikke har en feit lommebok så er 200cc DLC-en gratis og absolutt verdt at forsøk, bare husk at Iwata ikke tulla når han anbefalte å bruke bremsene.
 
Har du kjøpt DLC-en, eller planer om det?

Anmeldelse – The Order 1886

the-order-1886-interviewTil tross for at spillet begynner å bli noe «gammelt» allerede, vil vi i Secret Chest gjerne dele vår mening om The Order 1886; en av de sanne «nestegenerasjons»-titlene!
 

Frakker og barter
Kort fortalt er det en frakkesimulator, men spillet er så mye mer. Det har nemlig flere frakker å velge mellom. Helt sant! Det fulgte med en eksklusiv tilleggspakke for Blackwater-utgaven som man ikke kunne se i PlayStation Store. Pakken innholdet to frakker og to ganske kraftige spesialvåpen som man ikke kan finne ellers i spillet.

Over til noe litt mer saklig. Barten til Sir Galahad. Den og frakken hans ser NYDELIG ut. Hadde man fått filmklipp av dette spillet på en skjerm og spørsmålet: «Hvilken plattform er dette på?», ville iallefall jeg svart PC uten å tenke over det engang. Det kan ikke presiseres nok om hvor utrolig og fantastisk spillet er presentert. Dette gir Ryse: Son of Rome kraftig konkurranse … på konsollplanet altså. Ryse på PC-!! ikke her?
 

Mustasje...
Mustasje…

I gode gamledager
Spillet er satt tilbake til, du gjettet riktig, 1886 i et alternativt London hvor det finnes varulver og vampyrer. Du er Sir Galahad, en ridder av det runde bord. Nå tenker du sikkert: «Med skjold og sverd på hest da eller?». Nei, dette er under den industrielle revolusjonen… og vel så det.
 
Spillet byr på et sett med utrolig forseggjorte våpner som, i følge Ready at Dawn, skal være basert på virkelige idéer. Du har et par virkelighetsnære greier som er par revolvere, men det tar helt av når spillet kommer med blant annet et termittmaskingevær. Nei, ikke termitter som i insekter, men termitt som en blanding av aluminium- og jernoksidpulver. Man lager en lettantennelig støvsky med dette våpenet for så å sende av gårde en gnist for å smelte seg igjennom barrikader, og fiender like så. Radio er også en greie her i spillet. Mobile radioeenheter som tåler regn og ikke trenger en svær mikrofon for å kommunisere med. Disse plottvistene blir forklart med at man har Nikola Tesla som våpen- og teknologiingeniør for Orderen.
 
The Order: 1886_20150409184205
Alle øyeblikk ser like fantastiske ut.

Historien i spillet begynner relativt enkelt. Du er en ridder som rydder opp London for varulver, og har en stort bart og drikker masse «sort vann» som helbreder skader og gir deg et lengre liv. Derifra blir det noen underholdene vendinger og relativt engasjerende historie, men med en altfor brå slutt. Det som virkelig drar historien videre må være stemmeskuespillerne. De sitter virkelig på plass og passer karakterene sine perfekt.
 
Rett fram
Folk klager på at lineære spill er en negativ ting, men personlig finner underskrevne det litt behagelig med spill hvor man ikke trenger å tenke for mye (slikt har man Professor Layton til). Men når sant skal sies så var det ekstremt lite å gjøre utenom å løpe fra A til B. Du kunne plukke opp en del objekter å vri på dem for å beskue den formidable grafikken disse objektene hadde, men det var det. Det var også noen lydbokser som inneholdt en liten innlest replikk, og det var absolutt alt.
 
The Order: 1886_20150409183438
Dette var gimmicken med spillet. Snu på objekter for å studere dem. Er veldig få spill som kan ha en slik funksjon uten at det ikke gir noe mening. The Order 1886 har god nok grafikk til å at det gir mening.

Hele konseptet med The Order 1886 er at det skal føles som om du ser på en kinofilm. Sideforholdet er på 2.40:1 som skal være den samme man har på kino og Blu Ray. Hele spillet og alle filmsekvensene kjøres i direkte spillgrafikk, og det ser rett og slett bare fantastisk ut. Dette er et spill hvor man kan ha med seg venner, uten å behøve en flerspillerdel kun fordi det tar pusten fra en av å bare se på.
 
1886 er ikke 2015
Ellers er det ingenting nytt som blir servert i skytespillsjangeren i The Order. Man har en del… raske engangshendelser… umiddelbare handlinger? Selv tyskerne sier quick-time events… Det er en del umiddelbare handlinger som dukker opp støtt og stadig for å progressere videre i alle slags settinger. Dette er også noe folk flest hater, men igjen er det langt bedre med en slik mekanikk enn å bare se på at karakteren din stikker en kniv i hjerte på en varulv, eller utfører en generisk knivstikkanimasjon.
 
The Order: 1886_20150409184253
Lycan som de kaller det. Her kaller vi det varulv!

Dessverre så følger ikke The Order med i tiden når det kommer til dekningsfunksjonen dens. Du kan ikke rulle mellom kasser og du blir nødt til å reise deg for så å gå tilbake til dekning om du vil flytte på deg. Spillet inneholder en del sniking som er en helt grei variasjon og passer bra inn med historien, men det tar ikke helt av med noe revolusjonerende mekanikk her.
 

Konklusjon
The Order 1886 er unektelig en av de visuelt sett beste konsollspillene som har eksistert per dags dato. Spillmekanikken er på plass, godt design på våpen, karakterene og deres personligheter med perfekt skuespill og en fengende historie, som dessverre slutter altfor brått. For de utforskerglade er dessverre ikke denne tittelen noe for dere, men når jeg tenker over det… er ikke hele spillet misforstått?

En av mine favorittøyeblikk i spillet. Rett og slett på grunn av skuespillet.
En av mine favorittøyeblikk i spillet. Rett og slett på grunn av skuespillet.

Ja, du har lite å utforske, men dette er jo ikke noe gøy for seere å se på? Ja, det er mange umiddelbare handlinger, men dette øker da spenningen siden det er en sjanse for å feile. Det har blitt fokusert så mye på grafikk og hele presentasjonen av spillet er jo rett og slett strømlinjet ned til å være en film som kjæresten eller venner kan se på! Dette er ingen unnskyldning for å ha en kort historie, men dette gir jo muligheten for folk å se det hele ferdig på en (lang) kveld? Dette var i alle fall de reaksjonene jeg la merke til da dama så på mens jeg spilte.
 
Spillet er nok ikke et av de mest nyskapende, og bringer ikke mye revolusjonerende på bordet.  Det er ikke hver dag man får en så kraftig dose med grafikkporno, og den må nytes før Ubisoft og gjengen ikke gidder å legge sjel i arbeidet sitt, slik som Ready at Dawn gjorde her. Jeg håper på en oppfølger som retter opp feilene til The Order 1886.

7/10

The Order: 1886_20150407221025
The Order X Little Big Planet bekreftet?

Denne anmeldelsen er basert på skribentens egenkjøpte kopi av spillet.